Solstrålen

I -Innkallelsen

Sekretæren myste over dataskjermen bak et meget ryddig skrivebord.

De store glassvinduene til venteværelset slapp en klar formiddagssol inn, full av vårvarme. De lette gjennomsiktige gardinene var ikke der for å stoppe annet enn innsyn til venteværelset.

Sekretærens årvåkne blikk gikk vekselsvis mellom persiennene, som burde vært trukket for, den elektroniske klokken på en ellers så naken vegg og den eneste personen som befant seg i venteværelset. Det var en lyshåret og synlig meget nervøs ung kvinne, som hadde tatt plass ytterst på tuppen av den moderne lille sofaen. Hun satt sammenkrøpet, tett knugende inntil armlenet, som om den var en forsikring for at hun ikke skulle falle ned på gulvet.

Et nakent glassbord foran henne ga ikke noe beskyttelse mot hans blikk, og heller ikke de tre matching tomme stoler som stod langs motsatte vegg, under vinduet. Den stumme tikkingen av den elektroniske klokken føltes øredøvende i rommets trykkende stillhet.

Den viste 11:11.

Hun var i midten av tjueårene, hadde et pent ansikt uten å være en modell, og nokså uinteressant, noterte han seg. Hun satt stivt og stirret stivt rett frem for seg, myste mot sola og følte varmen gjennom vinduet. En liten veske på fanget, så ingen stor sminkebruker, registrerte han. Føttene hennes var sammensveiset, godt plantet på gulvet, som om hun var klar til å løpe derfra hvert øyeblikk. Den litt frekke, lyse franske fletten med en enkel strikk nederst lå nedover hennes venstre skulder, og den kledde henne. Flere tanker enn det ofret ikke sekretæren på henne. Det eneste de hadde til felles, var klokken, som noen tydeligvis hadde dyppet i sirup. 11:12!

Nei, det var irriterende ofte slik i sekretæren Alberts eget lille kongedømme, folk kom for tidlig! Han vendte blikket tilbake mot persiennene, og vurderte å gjøre noe med det, ta dem ned for eksempel, men ble sliten av bare tanken. Noe som førte til et ufrivillig og skarp, høyt kremt fra ham. Han dukket diskret ned bak dataskjermen for å unngå øyekontakt, for frøkna skvatt og rettet seg opp, og så forventningsfull i hans retning. Han studerte alltid klientene, men sjeldent utvekslet han øyekontakt med dem. Med mindre det var en viktig kunde, selvsagt!

Som en gründer for eksempel; velstående og mektig og som kunne se Alberts verdi i jobbeffektivitet! En som ville ansette ham på flekken og ta ham vekk fra denne jammerlige kjedelige jobben som han mente var under hans stand å utføre.

Åh, han dagdrømte ofte om alt annet enn disse ordinære menneskene som ble kalt inn, til advokat Henrick (med c) Wendelbo, hos Wendelbo, Aasbjerg og Walsh AS, advokatfullmektig! Så det var jo ikke på noen måte hans, akkurat, men som Personlig Sekretær, med en urettferdig middelmådig bachelor fra BI (uheldig med sensor må vite), var han portens betrodde vokter. Det være seg inn til helvete eller himmelen, alt ettersom hvilket ærende kundene var ute i.

Han skottet irritert på klokken, fremdeles 11:12, og tilbake på henne igjen, og slo ifra seg enhver tanke på å tilby t glass vann. Det ubekvemme lille vesenet satt fremdeles der og regelrett grudde seg, tenke han med en infamt, innvendig fryd. Han, vokteren av det hellige, hadde veiet henne og funnet henne for en lettvekter, og at på til en grønn sådan! Nest etter foreldrenes valg av hans noe gammeldagse navn, hatet han fargen grønt, av en eller annen uforklarlig og mystisk grunn. Denne skapningen hadde grønne sko, grønn bukse, og selv om den grønne jakken fremhevet hennes lyse hår og åpne ansikt, kunne han ikke annet enn å føle ubehag av klær med logo på! Det fikk da være måte på fremtoning; selv i beste arbeidstid! Han visket henne ut fra sitt fokus og forbannet persiennene i stedet. De skulle vært trukket ned!

II –Prøvelsen

Kanskje jeg skal be ham trekke for persienne, tenkte hun nervøst. Men, nei, så frekk var hun ikke; det ville være som å peke på at den unge mannen bak skrivbordet langt der borte, ikke gjorde jobben sin! Marie Skau, butikkassistent på Kiwi, var ikke laget slik. I stedet fant hun seg i å være varm enn å sette et annet menneske i forlegenhet. Dessuten, hun følte intuitivt at han enten var ekstremt opptatt med noe veldig viktig bak skjermen, og at hun var overgitt hans vilje, på nåde eller unåde.

Innkallelsen til dette møte hadde kommet til henne, i form av et skremmende høytidelig brev, med en stor logo på utsiden og med et lite innhold inni. Tre korte setninger på et stivt ark, som antydet at hun burde befinne seg på dette kontoret kl. 11:15, akkurat denne dagen. Hensikten ville bli redegjort for henne ved hennes tilstedeværelse på undertegnedes kontor, til angitt dato og tidspunkt. Om ikke, og dette var for henne det mest skremmende; hvis ikke således innvilges, vil videre sak bli overlevert til øvrigheten med konsekvensene dette medfølger. Med vennlig hilsen Albert Storslåtten, P. Sek. for Dr. Adv. Jus. H. Wendelbo, hos Wendelbo, Aasbjerg og Walsh AS. Hun hadde måtte sette seg på kjøkkenstolen da hun leste det, for maken! Hva i all verden?

Og nå satt hun her da, og skulle egentlig vært på jobb, og forbered dagens ettermiddagsrush. Varer skulle ut i hyllene, tomkasser stues vekk, håndsprit etterfylles og handlevogner kjøres på plass. Hun var en mester i sitt fag, og fulgte alle rutinene med stor velvilje, selv om de syntes å være repetitive. Den store gleden hennes i sin arbeidsplass, var å se kundene i øynene. Ved kassen, som andre uinnvidde nok trodde var en ensformig jobb, kunne hun føle kundene på hårene. De var alle veldig forskjellige, noen pratsomme og noen litt mindre. Noen veldig blide, og andre bare interessante. Noen nye og andre mer gjenkjennelig fra tidligere besøk; det var flest av dem, for hennes butikk skilte seg ut fra de andre konkurrentene, mente hun. For hun la sin ære i å være oppmerksom i sitt virke, og det gjorde hun med sitt ekte smil til alle, uansett hvilken dag det var, eller tid på skiftet.

Men ikke i dag, da vakta begynte. Hun hadde vært så nervøs hele dagen at til og med noen stamkunder bemerket det med hint og kommentarer. Hun hadde vært nervøs, fraværende og usedvanlig avvisende ovenfor kollegaene. Jeg vet ikke! hadde hun sagt fjorten ganger; for alle viste at hun skulle til en advokat! Jammen, du må da vite hva det dreier seg om? fortsatte de, for nervøsiteten, i likhet med et hjertelig smil, smitter raskere enn et virus. Hun hadde fått fri fra ledelsen, selv om det var tirsdag og varepåfyll; hun hadde mye godvilje og tillit i bedriften. For å spare tid, lot hun være å skifte; hun hadde en jobb å gjøre og det ville være galt å belaste de andre på skiftet. Dessuten, gledet hun seg til å komme tilbake til tryggheten, til det kjente.

Hun kikket på klokken for ente gang, den viste 11:11. Bare han alvorlige, unge fyren kunne trekke for persiennene! Skulle hun flytte på seg, eller våge å gjøre det selv? Hun grøsset bare ved tanken, hun var på bortebane nå. Men modig og åpen, og varm som hun var, ristet hun av seg frykten, så bort på kjekkasen og tok sats for å spørre; eh, unnskyld?

III – Skjærsilden

En liten grønn lyspære lyste opp på pulten til Albert, og et kort, elektronisk signal lød ut i rommet: Pip! Han spratt opp, rettet på dressjakken og begynte på sin innøvde og prestisjetunge rutine bort til glassdøren, for å holde den oppe for den påtenkte kortesjen. Men han ble avbrutt av hennes vågale kremting og spede unnskyld. Han falt ut av rollen, og stusset med hevede øyenbryn og snurpede lepper.

-Hva behager? Sa han forfjamset mot gledesdreperen i grønt. -Nei, nei, ingenting, smilte hun rødmende og utilpass tilbake. Hun gjorde seg om mulig litt mindre. Han famlet, hentet seg inn og utbasunerte høyt -Øh, ja, Herr advokat Wendelboe tar imot nå! Vær så god!

Han smilte for første gang, stivt.

Klokken var nå 11:15, så han holdt døren oppe for henne, men lot være å slå hælene sammen; hun var ikke verdig. Det nervøse nøstet borti sofaen fikk ben å gå på og kom fortere enn meningen var, inn til det aller helligste. Hun nærmest snublet inn i en lang lys og sval gang, under det strengeste blikk Albert klarte å manifestere. Til sammenligning, tenkte Marie, var det som å komme til Edens vugge. Gangen hadde dempet belysning og den ledet rett bort til en ventende, liten mann i dress og slips, med et vennlig smil, som inkluderte øynene. Herr Wendelbo ønsket henne velkommen, og geleidet den lettede unge kvinnen inn på sitt kontor. Han lukket døren og holdt frem en stol for henne, som hun forstod at hun skulle sitte i. Selv satte han seg ned med et sukk bak det store mørke skrivebordet med ryggen til de persiennekledde vinduene.

-Ja ja, så fint du kunne komme! Du lurer sikkert på hva dette dreier seg om? spurte han, fortsatt smilende. Før hun rakk å svare, stoppet han henne med en håndflate i været, trykket på en knapp med den andre hånden og lente seg mot skrivebordet og sa, litt morskt:

-Albert? Kom inn med litt kalt drikke til frøken Skau og meg.

Han avsluttet med en hastig Takk, før Albert rakk å svare -Beklager frøken Skau, sa han og vendte oppmerksomheten tilbake til henne, ja, for det er frøken? -Ja, jo, det er vel det, Herr Wendelbo, svarte hun lavt og veldig utilpass; Marie, tilføyde hun. -Kall meg gjerne Henrick, kjære Marie, skal vi droppe tituleringen? Han smilte og spilte ballen over på hennes side. I lettelse fortalte hun at Marie var greit, men at hun ble kalt Lia blant venner. -Okey Lia, det er fint. Og med omtanke for om hennes nervøsitet, innrømte han usedvanlig nok og litt fortrolig at hans kone, den tredje i rekken, kalte han for Biffen!

Spontant lo de høyt og hjertelig sammen! Hun høyest av frigjort lettelse og han av sin egen forfjamsede fortrolighet; han ristet og tok av seg brillene.

Akkurat i det øyeblikket, ramlet Albert inn i rommet, uhørt sjokkert.

IV – Vorspiel

-Takk, Albert! stønnet Herr Wendelboe humrende. Biffen, tenkte Marie og smilte fra øre til øre mens hun tok imot glasset med vann fra en usedvanlig forvirret Portens Vokter. Albert kunne like lite begripe hva det gikk av sin herre og mester, som han kunne la være å vise det i sitt målløse ansikt. Le slik, med en kunde! Og at på til en slik kunde?! Nei, nå! Han delte skjelvende ut vannet og ble stående og fundere om han kunne klare å få hode og hale på det hele, men Wendelbo ga ham ikke en sjanse.

-Tusen takk, det var alt. Han pusset brilleglassene sine og ofret ikke tjeneren et blikk. Hans ord var lov her, og det visste de begge. Den unge mannen forsvant fornærmet ut like fort og like betydningsfull som en sigarettsneip knipset ut i elven.

-Skal vi se, sa advokaten inkluderende, du har med dokumentasjon? Den nå mer alvorlige frøken Skau grep ned i vesken sin og la frem et sertifikat. -Vær så god; hun strakte seg frem og fortsatte, -jeg lurer jo på hva dette … -Vent litt, Marie, la meg bare dokumentere dette, formante Henrick, -alt til sin tid, ikke sant? Han smilte fortsatt, nå med brillene rettet ned mot dokumentet. -Jaha, sa han etter ett minutt, da skulle det være i fastlagt. Han tuppet fingrene mot hverandre og betraktet henne over brilleglassene. Stillheten ble etter litt brutt av at han kom på at de hadde en sak de skulle gjennom, grep ned i den øverste skuffen og dro frem en tynn dokumentmappe med strikk rundt. Han la den forsiktig ned på bordplaten foran seg og kremtet.

-Nå blir det litt formelt, det er bare slik det er, men så kan du stille spørsmål, er det greit? Marie tenkte, har jeg noen valg, men hun samtykket hun stumt. -I korte trekk, foran meg sitter frøken Marie Skau, dokumentert. Han nikket bekreftende mot henne. -Videre, dette er det testamentet etter Oscar W. Lerkendahl, født d. 14. januar, i Herrens år 1939, avgått med døden d. 3. februar inneværende år, 2020. Han skottet opp for å se en reaksjon, men ble møtt av en fremdeles uforstående Marie, påventende på selve saken. -Vel, kremt, greit. Videre, kan jeg, Henrick Wendelbo, som hans personlige advokat, meddele til enearvingen.. han gjorde en liten pause.

Han så bekreftende på henne med et bredt smil, som for å understreke, det er deg, ja. Han mente å berolige den lettere blekende kvinnen, før han fortsatte -som tidligere behørig dokumentert, at Lerkendahls siste vilje, undertegnet av mine to kollegaer og meg, oppfylles til fulle med de statuttene som medfølger.

-Ja, sa han og la ned dokumentet, og uten å se opp, fant han frem andre papirer og fortsatte -Må jeg få lov å kondolere deg med dit tap, frøken Skau, sa han rutinemessig formelt. -Jeg.. begynte Marie, jeg vet ikke om det er en feil her? Hun ristet lett på hodet, -jeg kjenner jo ingen Lerkendahl, tror jeg? Hun smilte avvæpnende mot advokaten. Lett fortvilet med dirrende lepper stotret hun -kan du si hva det er jeg har gjort?

V – Kilden

Henrick rettet seg opp, med et brett smil. Han hadde forutsett dette, av ren erfaring. -Jeg er glad du spør om det! Her, han strakte seg frem og rakte henne et bilde i en liten, billig ramme, -kjenner du igjen denne mannen?

Hun tok imot bildet og kikket på det. Hun snappet tilbake et nei, og myste mot det, studerte det. Mannen på bildet var i sekstiårene, med bakoversveis fra et høyt hårfeste, bestemt nese, stram munn, dress og slips. -Nja, det er noe med øynene, men … nei dessverre. Er dette ham, Lerkendahl? -Ja, bekreftet Henrick, men det er et litt eldre bilde, fra før ulykken. Han tenkte seg litt om, men fortsatte kjapt, -ja, det var vel i 1996, ja. Han fikk et helt annet ansiktsmine, som om en smerte gikk fra minnene til kroppen. -Ja, nei, fæle greier, horribelt.

Marie satt fortsatt spent, men helt stille, uten å ane hva hun skulle si eller gjøre -Huff ja! Wendelbo ristet minnene av seg og så opp. -Ja, vent, jeg har et nyere bilde på min telefon; han var av den gamle skolen, da en telefon hadde et talerør og noe mann kommuniserte med. Og mens han lette uvant på sin mobilskjerm, fortsatte han å snakke. -Du ser, Oscar, eller Lerkendahl var en meget god venn av meg og familien. Vårt gode vennskap fortsatte helt til det siste. Han smilte -han var mye innom meg det siste året, selv om det er tungt for ham å komme. Han rakte mobilen mot henne, men kom på andre tanker, så han fortsatte tankefull

-Oscar var en vellykket mann innen transportnæringen, med familie og stort hus, hytte ved sjøen og alt det der. Advokaten trakk mobilen tilbake og Henrick kikket vemodig på bildet. -Hard, men rettferdig! Så, i 1996, mens han ryddet snø med traktoren på gårdsplassen sin, inntraff tragedien som forandret livet hans og til hele familien. Oscars første barnebarn havnet på en eller annen måte under traktoren, og .... ja, det var tragisk.

Henricks vonde minner vendte tydeligvis tilbake, for han la fra seg mobilen fremfor henne. -Saken ble sett på som en ulykke, men familien gikk helt i oppløsning, forsvant, fortsatte han -Oscar ble forlatt, helt alene med sin venn Jack D. og havnet etter hvert på landeveien. Hans tillit til meg førte til at familien fikk et solid oppgjør, mens et overskudd til Oscar ble satt til side. Henrick dyttet mobilen helt over til hennes side av bordet, og avsluttet historien med en oppdatering.

-Så etter mange år, fikk vi han på bena igjen, her på bygda, i et lite hus oppe ved Åsen.

Mannen som smilte mot henne fra skjermen, satt med en kopp kaffe i hånden. Munnen lett åpen, som om han var midt i en setning. Håret var tynt og langt, rufsete, store øyenbryn, og tusen smilerynker rundt to snille øynene. Traktorjakke og rutete skjorte og skjerf.

Oscar!

VI – Budet

-Jammen, det er jo ham; Gullet! Hun var genuin gledelig overasket av gjenkjennelsen. -Han her kjenner jo jeg fra jobben! Hun så lettet opp, med et minnelig bredt smil som ble spiddet av virkeligheten. -Men, er han død?! Tristheten hennes var like ekte som testamentet Henrick kikket i. -Ja, dessverre. Han sendte en tanke til kammeraten og rensket stemmen.

-Nå er det slik, at han var usikker på om du visste hvem han var, men som han sa «det betyr ingenting, jeg kjenner henne!». Henrick smilte. -Han etterlot seg et personlig brev til deg; herved overlevert. Advokaten overrakte en tynn konvolutt til den måpende unge kvinnen, og fortsatte i samme forretningsmessige stemme -Du vil få midlene overført og skjøtet på hus og eiendeler overdratt i ditt navn, så snart du godkjenner vilkårene og undertegner noen dokumenter. Han la inn en pause og avventet spørsmålene som måtte komme. -Men, jeg skjønner ikke, hvorfor …? Sa hun halvhøyt, stirrende på konvolutten i hennes hånd.

-Oscar fortalte meg, over vårt månedlig kaffeslabberas, at han hadde funnet en solstråle i hverdagen. Henrick smilte lurt -Han gjorde butikken der du jobber til sitt faste handelsted, nettopp fordi at de ansatte skilte seg ut ifra alle andre steder. -Hvordan da? innskjøt Marie, både forbauset, nysgjerrig og litt flatert. -Han likte seg der og sa at han fikk noe med på kjøpet som ingen andre har. Han smilte og pekte på hånden hennes -Jeg tror du finner svaret der inne.

Albert banket på og ventet ikke på svaret, men stakk et overvennlig ansikt inn gjennom dørsprekken; han hadde skiftet taktikk. -Skal det være en kaffe eller noe, sa han, lettet over at ikke latteren møtte han, og understreket -før neste klient? Dessverre la han ikke merke til adv. Wendelboes meget strenge ansikt, med løfter om et snarlig oppgjør.

Profesjonelt nok, vendte Henrick seg mot Marie og spurte om hun ønsket noe å drikke. -Kaffe, te eller mer vann? Marie tenkte seg rådløs om, lenge nok til at Albert ikke kunne dy seg å påminne dem om sin tjenestevillighet. -Saft eller brus? Sa han med en lett gjennomskuelig og smilende sarkasme. Henrick reiste seg resolutt mens han rettet et lite smil til Marie -Vil du ha oss unnskylt et lite øyeblikk, kjære? Han nærmest dytte sin tjener ut av rommet med en krafthånd, snudde seg i samme bevegelse og oppfordret sin kunde til å lese dokumentet i mellomtiden. Døren lukket seg og konvolutten ble åpnet.

Et tynt brevark, med en vakker, maskulin håndskrift kom til syne. Marie begynte å lese.

VII – Brevet

Min kjære Marie! Siden du nå leser dette, vet du vel også at jeg ikke lenger behøver verken pålegg, brød eller andre varer fra dere. Ikke det at jeg behøvde alt jeg kjøpte før heller, men i tunge stunder var det å bli sett og lindringen i ditt smil vel verd den ekstra turen. Det vil jeg takke deg for!

Du skal vite, at du og alle som arbeider på Kiwi, gir så mye mer til kunder som meg enn varene dere har på hyllene. Det viktigste av alt, er at dere gir til alle som en! Hver gang dere spør om hvordan folk har det, som jeg pleier å si, det er gull verdt, det! Jeg vet at dere kaller meg for Gullet blant dere; å, det er så godt å bli sett for den jeg er, tusen takk!

Jeg har også sett deg, lille solstråle! Du var en av dem som delte med meg biter av ditt liv med posen og kvitteringen. Små innblikk i dine drømmer og hendelser rundt deg, med både smil og latter og en gang du var litt lei, en liten tåre! Alltid ærlig og alltid ekte, som den gangen du følte deg sår etter han tosken som ikke så verdien i deg. Men jeg fikk rett, ikke sant? Ny kjærlighet kom, og det når du minst ventet det.

Jeg mistet en gang en liten engel, som nå ville ha vært omtrent på din alder. For en gammel og erfaren mann som meg, er det gull verdt å finne solstråler på grå dager; det er jeg deg evig takknemlig for. Så, tillat meg å gjøre det lille jeg kan, så kan du velge hvilke drømmer du vil følge på din velfortjente veg! Gjør Gullet stolt, min venn, lev livet så godt du kan. Du skal vite at du kan stole på Henrick, eller Herr Wendelboe til å ta vare på dine interesser fra nå av. Gode Gud, ta imot meg i takknemlig for det livet gitt meg, på vondt og godt. Velsignet være den innsatsen du og dine kollegaer legger i deres ærlige og strevsomme arbeid, hver dag og hver kveld. Tusen takk til alle dere solstråler, som inkluderer folk og gjør dagene lettere for dem som kanskje trenger å bli sett. Det er gull verdt, det! I evig takknemlighet, Oscar W Lerkendahl

VIII – Karma

I desember måned samme år, sitter det en ung mann og gjesper mens han sender pipende gjennom kassen på en mekanisk og litt fraværende måte. Tankene hans var på vandring igjen, men han tar seg sammen og vender oppmerksomheten mot kunden. -Kvitteringen? Nei? Takk, ha en hyggelig dag!

Smilet hans var ekte og lett, selv etter å ha vasset i snø gjennom julepyntede gater, lenge før gatene var ryddet for nysnøen som falt gjennom natten. De åpnet syv null null presis, og det var mye å gjøre før det. -Hei, hei hilste han til neste person i køen og fremkalte et nytt smil. -Litt kaldt i dag? Pip! Pip! Pip!

Ja ja, tenkte han, livet er litt rart! Først mister man jobben og tror at livet er over, og etter litt, litt sånn tilfeldig, kommer fremtiden seilende på en elv i tiden. Med ny jobb, ny kjæreste og et innblikk i at det man hadde før dette, kanskje ikke var så stort likevel. Han stusset litt, med en kaffepose i hånden og blikket innover; han fikk en åpenbaring. Kanskje det hele dreier seg om å lære av erfaringene man opplever? Kunden kremtet og han smilte litt fårete og fortsatte jobben -He he, snart jul nå, vet du, smilte han frem. -Pose? Kvitteringen? Ha en hyggelig dag!

Han lovte å skaffe seg boken han hadde hørt så mye om, av han lokale forfatteren, og faktisk lese den. For de tilfeldighetene som hadde forandret hans liv, var ikke så tilfeldige som en skulle tro; det var det han hadde hørt at boken handlet om!

Han smilte og humret litt!

-Sitter du og ler på jobb, Albert? Kunden som snakket til ham hadde lagt varene på båndet og smilte fra øre til øre, med brillene ytterst på nesen. -Herr Wendelboe, så hyggelig å se Dem igjen! utbrøt Albert bak kassen. -Henrick, om jeg må be! Alt vel, stadig like forelsket? Varene rullet på båndet. Albert sendte varene gjennom kassen, og uten å rødme sa han: -Ja, kan ikke klage! -Og lesingen; tar du opp noen fag, hørte jeg? Henrick så smilende lurt på ham. Albert lo

-Noen har sladret, skjønner jeg? Skal det være en pose? Kvitteringen? -Nei se der ja, når vi snakker om sola, utbrøt Henrick med glede.

-Butikksjefen sjøl! Marie kom med verdens største smil og hilste varmt på advokaten. Hun kastet et varmt smilende blikk på Albert før hun geleidet Henrick bort til døren. -Kjære? Spurte hun silkemykt i Alberts retning, -kan du hjelpe meg borte på hylle 3 når du er ferdig?

Takk, Solstrålen min!

Bildet er tatt av https://pixabay.com//jillwellington-334088/ - takk