Skal vi danse?

Aller først, tenkte jeg, må jeg nesten fortelle deg om hendelsene frem til nå. Om overgivelsen i vinter, tegnene og besøkene, og om åpenbaringene under Korona tiden. Men jeg vet ikke, det blir som å begynne på midten av en bok; det hele blir tatt ut av konteksten. Men vi kommer dit om ikke lenge, så la oss begynne med det siste, enda en bekreftelse.

Store, himmel og dype havblå øyne, som minte meg om en evig kjærlighet fra unge dager. Levende og unge, som to svære malstrømmer av marmorperler, glødende ivrige akkompagnert av et aldri så lite avventende smil! Der vil jeg begynne, for det er det siste i rekken av møter designet i en annen tilværelse, i en annen tid. Hun gir meg 5 sekunder til, for å la ordet flyktningbarn få tid til å synke inn i meg og for å komme opp met et feil tall; vet du hvor mange flyktningbarn det finnes i dag?

Jeg har allerede tre ut av de utallige tallene i mitt hode, jeg har en forkjærlighet for tall og husker dem alle. Men jeg har ikke hjerte til å gruslegge hennes virkelighet med sannheten, jeg vet mer om dette temaet enn henne. For selv om jeg er har levd ganske nøyaktig to og en halv gang lenger enn hennes 24 år, så har jeg gjort dette til mitt fagfelt den siste uken.

Dessuten var hennes tilnærming til meg utenfor kjøpesentret av en slik eleganse som bare må trakteres med en connaisseur interesse og velkomment avbrekk i en ellers så isolert hverdag. Hun prikket meg ut på 20 meters avstand, målte meg og fant meg verdig hennes ærend. Hei, smilte hun åpent, rakrygget og vel vitende om sitt skjold, permen frempå magen, og sitt blikkfang. Så hun spurte spørsmålet med samme tone og energi som en som byr opp til dans. Jeg har aldri takket nei til dans med slike blå øyne.

De fem sekundene er over og jeg slenger ut det tallet jeg tror hun i sin uskyldighet vil høre. Tretti millioner, sier jeg og ser at det treffer. Forbausende nært, svarer hun fornøyd, for nå er det hun som fører an; det blir en tango utenom det vanlige. Tretti tre, retter hun og gir seg i kast med en innlært monolog om Flyktninghjelpen og arbeidet som skal til for å komme til unnsetning. Å, hun er dyktig og slipper ikke blikket mitt mens hun prater; jeg hører stemmen hennes, men er fortapt i varme minner om hennes øynesøster fra fortiden. Hun stopper opp, og det tar meg tilbake til høstdagen og vår dans. Hun har ennå ikke spurt om mitt bidrag til denne livsviktige kampen; hun vil at jeg skal ofre meg. Men, jeg bestemmer meg for å ta igjen føringen og slå over til en Milonga; heng på lille venn!

Dette er din og deres kamp, innleder jeg, og det er som å øse tom havet! Den kom litt uventet på hennes forventning om et enkelt bidrag salg. Jeg fører henne videre på dypt vann, vil se om hun er svømmedyktig. Jeg har og jobber tilfeldigvis med dette for tiden, for å finne en varig løsning for alle generasjoner. Ivrig skyter hun inn et støt, Å? Hvem jobber du for? Menneskeheten, sier jeg unnvikende og setter raskt inn motstøtet. Du ser, at vi som mennesker må sette søkelys på selve problemet og gå vekk fra symptombehandlingen. Vi skaper konfliktene som igjen skaper flykningene, og i tillegg vil vannsituasjonen i nær fremtid ytterligere øke mengden av rammede. Hun henger fremdeles med, jeg nyter dansen.

Tre og tredve millioner, fortsetter jeg og avslører min alder, er det offisielle tallet. Gang det med tre så er du nærmere sannheten og gang det igjen med tre, så har du inkludert de voksne på flukt og. Ved å arbeide med å fjerne årsakene til konfliktene, slik som tilgangen på resurser, penger og makt, så kan vi unngå nye tilfeller av livsødelagte barn.

Dansen er over, og jeg vet at jeg hadde fått enda en disippel ved å si ordene, følg meg! Men, det ville bare ha komplisert hennes liv, hennes ungdommelige tro på saken og den lettkjøpte, litt tomme men gode samvittighetsfølelsen tilhørigheten av noe organisert gir. Selv om de behandler symptomer. Selv om det blir en halvdårlig innsats på grunn av knapphet i midler. Og selv om det bidrar til en avhengighet hos de berørte og samtidig en angst for seponering av samarbeidet.

Bak meg, på vei bort til bilen, hørte jeg at hennes profesjonelle stemme hadde en litt mindre sikkerhet i tonen. Jeg så får meg hennes øyne litt mer innadvendt og litt fuktige av sannhetens yr. Hun kom til å tenke litt på dette, i alle fall en liten stund, akkurat nok til å karre seg på land og tørke av seg bekymringens salthet og reise videre på sin seilas. Hun kunne svømme og hun var ikke så verst til å danse.

Jeg dvelte hele helgen i nostalgien på hun som aldri la til havn, og brukte energien av det til å finne løsningen på selve problemet; den vil jeg poste på bloggen som «An eligible future». Den vil ikke komme i veien for at det samtidig kan jobbes med symptomene.