Si det med blomster!

Vertinnen var mildt sagt fortvilet, for praten under middagen i spisestuen hadde vært på grensen til det pinlige. Den eneste gjesten, kongelig plassert på enden av spisebordet i massiv eik, hadde vært vanskelig å komme i kontakt med under middagen. Han hadde vært smilende tankefull og litt fraværende, som om hans tanker var i et annet rom. Ekteparet Gjertvik, som hadde plassert seg på hver sin side av bordet med passe avstand til den litt introverte visitten, kikket stadig på hverandre for å forsikre hverandre at alt var i orden. Hun håpet at det ikke var noe i veien med maten, eller den rådyre rødvinen de hadde servert; hennes mann satte stor pris på denne gjesten.

For liksom å bryte stillheten, reiste fruen seg og bød hun på kaffe avec inne i peisestuen. Uten å få noe umiddelbar respons, reiste også ektemannen seg og kunngjorde at han skulle fyre på den store, åpne peisen. Hovedpersonen, forfatteren Finn Skjold, så opp på dem etter tur med et voksende stort smil, og sa i en meget vennlig tone;

-Nei takk! Han holdt smilet så lenge at Herr Gjertvik satte seg ned igjen, mens hans kone ble stående litt rådløs.

-Nei, nei ellers takk, vi sitter jo så godt her; dette var veldig hyggelig! fortsatte Skjold. Fru Gjertvik pustet begge litt lettet ut, og nervøsiteten ble nesten feiet bort. Skjold var en gammel venn av ektemannen, men også en selebritet, noe som affekterte henne mer enn en smule.

-Vel, jeg håper maten smakte? fisket fruen litt forventningsfull.

-Å ja, ja, ja helt nydelig hjortestek! Og den vinen, ja, aldeles fortreffelig, skål! Gjesten var en gammel ringrev; han fiklet med det store glasset fra Hadeland Glassverk, som virket enda større nå som det var nesten helt tomt. -Om forlatelse! utbrøt en litt skamfull ektemann, og nølte ikke med å fylle på glasset til sin venn, og med et unnskyldende blikk mot konen, sitt eget glass i samme slengen. Hun svarte ertende på deres interne språk, med smale øyne og et smil om å få ryddet av bordet og hente kaffen og desserten; de hadde vært godt gift ganske lenge.

Sittende alene med fruen, og observant som bare en skribent kan være, forstod Skjold at tiden var inne for å dele en av sine famøse livets betraktninger. -Maten var utmerket og alt som ble servert satte jeg meget stor pris på; tusen takk! Han smilte stort. -Alle mine sanser er fylt opp til randen, av både serveringen og ikke minst, den detaljrike bordsetningen; så flott! Han lot henne få to sekunder til å kjenne på sin egen stolthet, før han med hele sin ærlighet kronet det med å proklamere at han følte seg både bergtatt og som rent som i en ungdoms forelskelse av hele settingen! Han beklaget også sin fraværende holdning under selve middagen!

Hun ble litt ør og satt ut av glede over komplementet; dette var mye er enn hun hadde forventet! Hun kunne nesten kjenne misunnelsen som ville ramme hennes venninner. Hun hørte mannen romstere ute på kjøkkenet og ønsket at han ville forte seg.

-Og, jeg må bare spørre om en ting- fortsatte den fornøyde gjesten, -en liten detalj; hvor kommer den vakre blomsteroppsatsen fra?

Med sitt spørsmål rev han henne tilbake til virkeligheten fra sitt indre seierstog. Fruen ble litt forvirret over at han var opptatt av nettopp bordpynten, som hadde ført til en liten samtale mellom henne og hennes mann før gjesten ankom. Hun svarte litt nølende at det var noe mannen hadde plukket med seg fra byen, og bestemte seg for å fiske litt mer etter litt sympati med sin side av saken. Hun fortalte at hun selv hadde sendt ham for å kjøpe med seg noen friske blomster, som hun ville ha dandert til middagen; hun var jo så glad i å gjøre ting selv! Det hun ikke sa, var at denne blomsteroppsatsen nok overgikk alt hun hadde å stille opp med.

-Og da mannen min hadde kommet hjem fra byen, med denne litt usedvanlige og litt overdådige buketten, var jeg redd for at De ville se på det som «too much», på en måte? Hun rødmet lett over sin åpenhet, men saligheten fra hans rosende ord hadde overveldet henne; bergtatt, hadde han sagt! I mellomtiden smøg hennes mann seg beskjedent og spøkelsesaktig på sin plass med kaffe og kaker.

-Da kan jeg opplyse Dem om en ting, fru Gjertvik; og tilgi meg min frimodighet, men dette er ingen «bukett» eller en hvilken som helst blomsteroppsats! Han strakte hendene ut i en horisontal v-form for å rette søkelyset mot blomstene på bordet. Litt teatralsk, kanskje, men han var nå i sitt ess, på vei inn i en monolog og i tillegg; han kjente vel sitt publikum og deres behov.

-Dette, er resultatet av en mesterlig blomsterbinder og ren magi; ingenting er tilfeldig! Alle tre rettet nå blikket mot gruppen i sentret av eikebordet, oppå hvit duk av Damaskus. Det hele godt belyst av en eldre krystall lysekrone fra taket og umerkelig stille, som under en midnatts nattverd, skjenket den lett rødmende ektemannen kaffe i altfor små forseggjorte kopper som han umerkelig fordelte rundt bordet.

-Dette er jo kunst, og jeg leser en god kjærlighetshistorie her! sa Skjold smilende og så bort på sin venn, som rødmet, men med blikket fremdeles festet på oppsatsen. Hans bedre halvpart på motsatt side myste lett og prøvde å se kjærlighetshistorien i de dyprøde rosene, men ingen visjoner materialiserte seg der og da. Alle sippet tankefullt av kaffen, før gjesten fortsatte som et førerløst lokomotiv.

-Skulpturen her består jo av fem og tjue håndplukkede røde roser, rene for blader og torner, oppstilt i en ganske usedvanlig vifteform. De tre enestående orkideene på toppen, med fem store kronblad hver, i et mønster med lilla i bunn og spettet med silkehvitt mønster, er bundet sammen med rosene helt øverst under kronbladene og nesten ved bunn av stilkene! Dette er et guddommelig symbol for et løfte om evig kjærlighet, «som i himmelen, så og på jorden»! Andektigheten i hans stemme og i rommet var til å ta og kjenne på.

-Nede i den lille kjegleformede og enkle, klare vasen, er de spiraloppsatte stilkene bestemt bundet med jordisk hamp. Alt holdt tett fast i trygghet fra separasjon; det lyser av sikkerhet og lojalitet. En smakfull og forunderlig detalj er det ingen knuter å skue på tråden! Fra denne sikringen strekker de nakne stilkene i nøyaktig førtifem grader opp mot «himmelen», som et løfte for fortsatt samhørighet i etterlivet. Han lente seg frem over bordet og senket stemmen og pekte.

-Og her oppe, og rett under blomstenes grønne kronblader, er hver og en blomst møysommelig tredd inn i løkker, for til sammen å danne en stor ring, holdt sammen av elegant tvinnet blytråd med kobberglans. -Legg merke til at kobbertråden hverken har en begynnelse eller en slutt; den snirkler og danser seg lett i en store ringer av blomstringsferdige roseknopper, som en evig konfirmasjon på tidløs, himmelsk kjærlighet! Han tok den hel ut, for nå hadde han paret helt i sin makt.

-Og her kommer den beste delen, den magiske touchen, som bare innvidde kan se; at formelen ligger i de djevelsk vakre detaljene som kroner budskapet i dette gudommelige kunstverket!

Ektemannen kremtet og hostet i tøyservietten og prestefruen stivnet med kaffekoppen opp mot munnen, som om fandens med sine fristelser hadde trådd inn i rommet. Gjesten pekte og fortsatte videre, helt uanfektet og som trollbundet av sin historie. Med lav og innbydende magikers stemme lente han seg helt frem mot toppen av blomstene; og ekteparet kunne ikke dy seg med å følge etter. Alle stirret på det lille universet mellom dem.

-Se! hvisket han nesten uhørlig, -en tynn, tynn gulltråd, på tjukkelse av et englehår! Det glinser seg vill og uregjerlig seg gjennom hele stasen som en tone som henger i luften! Og fanget av den, små og nesten umerkelige, sarte grener med svevende kronblader av klatrehortensia. Ingen av de tre blunket, fruen gapte og mannen holdt pusten mens de begge stirret. -Og her, se her! utbrøt kunstneren og klasket hendene i bordet, -gjemt midt i det hele, tørket kongekløver og bittesmå strå av gress og valdris og andre urter ingen vanlig blomsterhandler har på sitt varelager.

-Her; -utbrøt han og satte seg godt tilbake i kongestolen -her er selve beviset på at engler finnes! Stemmen var som en biskops preken en påskemorgen uten mikrofon. Den ga gjenlyd i spisestuen, så selv alle de små djevelske detaljene skalv i ærefrykt!

Tre sammensvergede mennesker, med en følelse av en spirituell tilstedeværelse, drakk sin kaffe og gomlet på et kakestykke i fullstendig stillhet og i ærefrykt. Finn Skjold myste over brilleglassene på sitt lille publikum og registrerte stemningen i rommet. Smilende bestemte han seg for å takke for maten ved å plante et lite intuitivt frø.

-Fru Gjertvik, hjertelig takk og med all respekt, det blir aldri «too much» av skjønnhet! Hun nikket umerkelig, trollbundet av åpenbaringen i rommet; hun så nå at fargespillet i stilker, tråd, blomster og dekor var helt perfekt sammensatt.

-Og du, min kjære venn- her la han en varsom hånd på prostens skulder; -du er herved avslørt! Denne buketten du har kjøpt med tanke på en du elsker svært høyt!

Herr Gjertvik var bare en rødmende mann, men en skikkelig mann som sakte hadde seget litt nedover stolen, i påvente av at høyere makter ville berge ham ut av dette. Han var en handlingens mann, men ikke så flink med ord. Fruen hadde intuitivt fanget opp en hemmelighet mellom de to mennene, og hadde på et sekund fått tusen og en tanker i hodet, som kvinner ofte har når noe tvetydig henger igjen i luften som kan minne om en eierløs fis. Hun så meget spørrende over på ektemannen, som ikke opplevde den hardt påtrengte mirakelet. For å hjelpe sin venn på vei, ble skribenten fortroligheten selv

-Blomstene er en stor kjærlighetserklæring eller en stor unnskyldning; så fortell, da mann! Bekjenn dine synder! Han dro humrende til seg hånden og skjenket seg rolig et halvt fingerbøl med kaffe mens han ventet på at sin indre applaus skulle stilne.

-Kjære … Stemmen til ektemannen imploderte; han var vant til litt av hvert i sitt yrke, så han stålsatte seg og hentet styrke fra sitt indre. Finn Skjold reiste seg humørfylt stille med en lett bukk mot ekteparet og unnskyldte sin fratredelse, men ingen av de to enset ham lenger! Ektemannen kremtet og tok sats igjen mens hans grep etter kaffekannen og skjenket sakte kaffe til dem begge som satt igjen ved bordet.

-Elskede … han pustet litt fortere nå, -I dag er det en spesiell dag. For meg, la han litt nølende til med et litt fårete glis. -Du er nok klar over at vi skal feire bryllupsdag senere i år? Blikket hans flakket el halvt sekund bort på konen over kaffeskjenkingen. Hun satt nå tilbakelent, avventende og uleselig som en steinstøtte; ingen svar var nødvendig eller forventet. Men med dette blikket, var det som om hans følelser og hjerte tok over, slik at hemninger forsvant. Demningen sprakk, og følelsesskredet var ikke til å stoppe fra nå av.

-Tjueto herlige år! sa han og drog ut tiden mens han skled asjetten med kaffekoppen tilbake over på henne; hun enset den ikke. Han valgte å fokusere blikket på blomstene i stedet og tok på nytt sats -Vel, på denne dag, i februar, er det tjuefem år siden jeg tok kontakt med deg for første gang; derav de 25 røde rosene! -Det tok jo tre år før du tok notis av meg, derav tre orkideer av de mest lærerike årene i mitt liv. Han smilte stort mot henne med store blanke øyne og et hjerte som sprengte i brystet. -Men da du først så meg, så gikk det fort, husker du? Med piknikkurver i sommergresset ved vannet, der vi bestemte oss for å leve sammen. Han svelget tungt i gode minner, men fortsatte i dette som var utenfor hans komforsone. -Det er grunnen til at jeg fikk min venn her, til å komme i dag; jeg er ikke så flink med ord, men jeg vet hva jeg føler, og disse blomstene er det som jeg alltid har og fremdeles føler for deg!

Finn Skjold kunne formelig kjenne hennes glede helt ut i gangen og gjennom ytterdøren som han lukket musestille etter seg. Smilende og meget fornøyd tok han knitrende fatt på hjemveien, i kald fullmånelys. Og veldig inspirert til å skrive nye historier om helt vanlige folk, med usedvanlig mye kjærlighet, og enkle ting i hverdagen som kan forandre folks liv og en hel verden. Som for eksempel, en blomsterbinders fantasifulle og gudommelig inspirerte Valentines-kreasjon, med et lite innslag av djevelske detaljer for anledningen!

God Valentines Dag til dere alle!