Uskyldig moro kanskje, men er det slemt eller er jeg bare rar?

En etter-nyttårs-stillhet preger Kiwi, og borti mellom hygieniske artikler og rengjøringsartikler får jeg øye på Øyvind. Han står som frosset fast og kikker betenkt på oppvaskmidler og det er litt rart. For han ser ut som om lurer på om det var Zalo eller Sunlight kona ba ham kjøpe. Øyvind er en kundekontakt av meg, ingen nær venn, men jeg vet at han ikke er gift. Ungkarer som oss nøler aldri, såpe er såpe. Han fanger opp min bevegelse i øyekroken og vrir litt på et duknakket hode med strikkelue mot meg. Mellom lua og det matchende strikkeskjerfet i regnbuens farger gjenkjenner jeg buste brynene, brillene og den litt rødsprengte nesa over en bustete bart. Jeg kjenner ertekoppen i meg våkne og har allerede begynt å bevege meg mot ham med et litt overbærende smil, - Jasså? hilser jeg fem meter unna, høyt. Han snur seg hele nitti grader mot meg og jeg ser, selv før han åpner munnen, at det er jo ikke Øyvind!

-Hei, sier han gledelig og smilende uten å nøle! Men han tenker hardt, han vet ikke at han aldri har sett meg.

Næmmen, Øyvind da, tenker jeg, for jeg har jo ikke annet valg enn å late som om det er ham; gode gamle Øyvind, liksom. For det er jo for sent å snu, å innrømme enn hverdagsfeil er ikke min greie. Dessuten, jeg treffer ikke så mye folk i korona tiden, så her gjelder det å redde dagen for oss begge! Det Øyvind ikke veit, er at et yngre jeg dyrket slike situasjoner med lidenskap, for egen fornøyelses skyld. Jeg klemmer på.

Jeg: Jaja, det skal vaskes opp etter nyttår? Med et blidt og smilende ansikt mot seg, har han ikke en sjanse til å tenke en gang. Han gjenspeiler mimikken min, slik folk gjør i slike situasjoner. Han: Ja, joda, du veit… Han drar litte gran på det, og med et jovial og et inkluderende lurt gutteklubben smil blunker han til bekreftende til meg, med begge øynene! Å, Øyvind din gamle rev, det ble en fuktig nyttårsaften! J: Jada…, gliser jeg og nikker bekreftende på kameratslig måte. Jeg ser på ham med senket ansikt og hevede øyenbryn, som for å markere at, jammen, du husker meg, ikke sant? -Godt Nytt år, forresten! smyger jeg frem, for nå deler vi en liten hemmelighet sammen. H: Jo, takk det samme… Han himler litt unnskyldende med øynene, som for å si hvor da folkeskikken min er! Jeg selv veit ikke hvor den er, men jeg hører det knaker i tanketresket for å komme på hvem jeg er. Jeg gir han ingen hjelp. J: Ja, sukker jeg, går det bra nå? Jeg ser litt bekymret bort på ham, og holder på å legge en hånd på hans skulder, men det er for kameratslig i denne korona tiden. Dessuten så improviserer jeg, og da vet jeg aldri hvor dette kan havne.

H: Jo, ja, jeg må da si det! Han kommer fremdeles ikke på hvem faen jeg er, men hans følelse av at han burde vite det, er nå over på konas venneliste; er dette mannen til en av hennes venninner? Han gir ikke opp, men må vinne tid, så han langer ut et meget interessert H: Og du, da?

Jeg later som om jeg tenker meg litt om, mens jeg betrakter den lille svettedråpen på hans panne. Det skyldes ikke lua, for å si det sånn! Jeg bør avslutte nå; det er aldri meningen at min ukjente og nyvunne venn skal bli stresset. Dessuten, hans neste trekk blir antagelig å spørre meg rett ut om min identitet. J: Nei, du veit, etter at kona flytta og jeg slapp ut av Blåkors, så blir dagene litt lange på hybelen uten jobb, ikke sant? Ansiktet mitt viser ikke et minne som står i samsvar med uttalelsen, for nå nyter jeg øyeblikket; en vet aldri hvordan eller hvilken reaksjon som kommer fra den andre. Tidligere har jeg opplevd nesten alle, fra vantro, via medynk til en gang til og med bli invitert bort på middag. En vet aldri, som sagt. Ikke-Øyvind reagerer på en meget ikke-Øyvind måte, og det er jo ikke så rart. For min Øyvind, altså den egentlige Øyvind, kjenner meg godt nok til å skjønne at jeg tuller; jeg bor da ikke på hybel!

H: Ja, det kan jeg tenke meg… men.. Ordene hans kommer sakte som sirup etter 5 lange lamslåtte sekunder. Ansiktet lyser av vantro på at det kunne gå så ille med denne… er det da ikke en gammel klassekamerat? Han står nå regelrett med åpen munn og vrenger hjernen, lider litt

J: Jaja, men du ser jo bra ut! trøster jeg ham Jeg snapper han ut av det ved å ta et skritt tilbake og strekke ut en vennlig arm og med en anerkjennende håndflate og tonefall; jammen, se på deg, da get! Jeg kremter og peker på varehylla, smilende, for at han ikke skal glemme såpa. Plukker opp handlekorgen

- Du, jeg må nesten stikke, jeg, lykke til videre, og hils så mye, da, ok?! Jeg går rakt mot kassen, selv om jeg ikke er ferdig med å handle, men tar meg vennligst nok tid til å vri meg til et optimistisk vink hodet mot hans måpende vesen ved såpene. Det går bra, liksom! H: Jo takk, du.. også, hører jeg bak meg, veldig spakt.

Og der kunne jeg ha endt denne morsomme episoden, for oss alle. Bortsett fra ikke-Øyvind da, men han fikk en ufortjent lærepenge, da? Vær glad for livet du har, for det kunne vært mye verre, så som for han jeg ikke husker navnet på, håper jeg at ikke-Øyvind tenker i ettertid. Eller, at han neste gang han står fast, simpelthen avbryter og spør; Hvem er du?

Tittelen er «Uskyldig moro kanskje, men er det slemt eller er jeg bare rar?» Jeg kan gjerne diskutere om dette er slemt, uforskammet eller ondskapsfullt, men jeg kan forsikre dere om at det er det ikke, fra min side! Jeg har diskutert dette før med mange venner; jeg drev denne «sporten» til et varemerke i mine yngre dager, av to grunner. Jeg husker selv ansikter veldig godt, men navn? OMG, det er grusomt og det plaget meg tidligere! Men, jeg har lært meg selv opp til å spørre, først som sist -Unnskyld, men jeg kommer ikke på navnet ditt, hva heter du igjen?

Og det er vel ærlig nok det, ikke sant? Så den andre grunnen til at jeg gjør, gjorde, slike ting, er rett og slett for å se hvor langt jeg kan dra en historie! Det stimulerer meg og gir meg masse gledelige øyeblikk i en verden som ellers er så «alvorlig». Javel, så er jeg vel litt rar, da, men hva sier det ikke om alle de som står igjen og lurer på hvem f de har snakket med i ti minutter?

Jeg håper bare ikke-Øyvind gikk for Zalo; den er mere skånsom for hendene.