En smak av Altzheimer
Jeg husker ennå, første gang vi to tok avskjed, der på trappen foran huset!
Kan ennå kjenne grøsset og varmen, lyse stråler ifra sola, og stillheten mellom oss. Ser gaten uten fortau og kjenner mine klamme hender, glir på det glatte håndtaket på bildøren! Det glipper for meg og bildøren smeller igjen, høyt, du skvetter. Spenner klosset på meg beltet, for i smug kaste et siste blikk
Jeg ser de stumme spørsmålene i ditt vakre ansikt, forvirringen i ditt usikre smil, vinke! Min verden raser av gårde; i speilet et lite, grått og spinkelt vesen med tomme øyne og ingen svar. Inn igjen til ditt liv i den samme dagen, helt likt gårsdagen og den i morgen, i trygge hender til en venn.
Det blir vanskeligere hver gang jeg besøker deg, det er rart og her skulle jo en tro at alt med tiden blir en vane. Men, jeg blir alltid en, selv når vi er to. Det var en tid da du kunne skjule det våte, tunge teppet inne i ditt hode, du spøkte med det og vi lo med deg og fjaset dyrebar tid bort med lek. Hvordan skal en da kunne vite hva som kommer, er mitt bitre forsvar, som når en av bunnstokkene råtner inne i veggen, stum og sakte over tid?
Noen spør etter deg inne mellom, om du fortsatt lever, og jeg lyver.
Det er ikke lett å svare, men jeg minner dem om svunne tider, og smerten lindres av levende bilder av deg fra den gang. Da du levde for alle andre og formet tiden, alltid blid og oppmerksom på andres behov. De så deg aldri gråte eller hørte, slik du snakket lavt med meg, de dagene gjennom livet, som var så mørke, med en evig redsel for en skjebne mot dette, som nettopp rammet deg.
Men du skal vite at du lever i våre hjerter og i mitt sinn! Når jeg holder dine hender, er det de samme som ga meg kjærlig hjelp og støtte og ros, jeg husker for oss begge. Latteren din og lukten av ditt hår, som kilte mitt barnslige sinn i alvor og i lek. Og i sykdom og i fremgang og i motgang og i tvilen og på leten etter mitt eget sinn.
Vi to sammen lekte oss på kjøkkenet, med krydder, oljer og vin og alt som hører til. Du lærte meg og å drikke og å være snill, empatisk og tilgivende ovenfor egne dumheter. Nå, når jeg tilbereder maten, har den fått en ny ingrediens; den blir lett vassent og for salt hvis jeg ikke passer på.
Musikk var alltid i våre ører, dansen var frigjørende og lattermild. Jeg husker at du fikk meg til å love at jeg skulle hjelpe deg å slippe hvis det ble slik at demensen tok ifra deg hele livet.
Det er et løfte jeg ikke kan holde, mor, om jeg vil fortsette å kunne leve med meg selv. Det må jeg leve med.
Men jeg husker ennå, hver gang vi to tar avskjed...
